Your Custom Text Here
Innimellom holder jeg og Ole Tellefsen studioet åpent og inviterer til fest. En fest for alle som jobber med kunst, er interessert i kunst eller bare liker å være med. Det er så vidunderlig deilig og etterlengtet. På lørdag holdt vi tredje festen og her ble det da endelig et kunstnerisk program i tillegg. Jeg legger ved bilder av to av de kunstneriske innslagene.
“Masochistpiken, en innrømmelse av Edy Poppy”.
Elmedin Zunic i samarbeid med Andre’ Tribbensee.
Idag kommer det bilder av Axel Saltos og Kjell Mardons kunst.
I fjor vår var jeg så heldig å få se utstilling med Axel Saltos helt vannvittig fine skulpturer. Den satte meg helt ut. Spesielt da jeg kom til det som ble kalt Metamorfose-rommet. Følte vi snakket samme språk, eller at alt traff meg i det ordløse universet jeg selv tiltrekkes av.
Jeg fikk lage en performance basert både på Axel Saltos utstilling og i front av en kunstner som viste meg vei og har betydd mye, Kjell Mardon Gunvaldsen. Dette stod om performancen på SKMUs hjemmeside:
“Arrangementet finner sted ved Kjell Mardon Gunvaldsens verk «Beirut» - et bilde som har inspirert Vallenes veldig.
Det har også Axel Salto-utstillingen som vises i museets 3.etasje, spesifikt metamorfoserommet i utstillingen med keramiske verk som utgangspunkt i mytene om Aktaion og Dafne fra Ovids metamorfoser. Verkene viser at Salto er opptatt av forvandlingen, av selve øyeblikket da Aktaion kjenner hornene sprenge seg frem i pannen og han forvandles til en hjort, og i det Dafne dekkes av bark og løv og blir til et tre.”
Axel Salto.
“Only when you listen, I will see” Loop by Laura på SKMU foran verket «Beirut» av Kjell Mardon Gunvaldsen foto: Jacob Buchard
“Only when you listen I will see” Loop by Laura SKMU foto: Jacob Buchard.
Only when you listen I will see. Foto: Jacob Buchard. SKMU
SE på disse verkene! Jeg er så glad jeg har startet bekjentskap med Charlotte Wankels kunst, det er virkelig så inspirerende. Charlotte Wankel var en norsk billedkunstner. Hun regnes som en foregangsperson innen kubistisk og abstrakt maleri i Norge. Hun regnes også som en av Norges første avantgardekunstnere.
Ved bryggen. 1930
Komposisjon med to figurer. 1925
fryktløshet
mye frykt i det ordet
står tett men ser deg
ikke helt
kjennes som hendene dine
nesten er øyne
som ser, kommer inn
neste øyeblikk
snev av uvitenhet
det er noe av det en ser
usikker, fylt av sikkerhet
hold meg hardt
alt er sant
men jeg vet det ikke.
Jeg glemte å legge ut et kunstverk søndag og igår, så her kommer tre verk jeg bare digger!
Billedkunstneren Zdenka Rusova var scenografilærer da jeg gikk på Akademi for Scenekunst i Fredrikstad og performancekunstner Hilmar Fredriksen var ofte gjestelærer. Mikkel Mc Alindens kunstnerskap ble jeg kjent med da Erlend Høyersten var museumsdirektør på SKMU.
Jeg liker så godt disse tre kunstnerne. Det beste av alt er at de er i samlingen til Nicolai Tangen som kommer til Kunstsiloen i Kristiansand! Bildene er hentet fra da de ble stilt ut i Bomuldsfabrikken i Arendal!
Zdenka Rusova. Uten tittel fra 1968.
Hilmar Fredriksen Vinkelperformance
“Endgame” Mikkel Mc Alinden
er vakker
Du holder meg fast vi ler
rygger intetanende inn
i møtepunktet.
kler av oss brer over oss.
Finner tråden det nøstes fra.
taket veksler blikk med muren rundt.
Varme fra
solen dit vi er.
Idag har jeg valgt ut et av verkene til Irene Myran. Jeg glemmer aldri hennes utstilling på Sørlandets Kunstmuseum i 2012/2013. Her er et verk som heter Folklore, fotografert av Sidsel Jørgensen. Og link til anmeldelse av Johan Otto Weisser til Tekstilkunst. http://www.tekstilkunst.org/magasin/artikkel/my_darlings
Folklore av Irene Myran, fotografert av Sidsel Jørgensen.
Jeg synes hennes arbeider er helt utrolig vakre. Dette er hentet fra KOROs hjemmeside. https://digitaltmuseum.no/011042534400/uten-tittel-grafikk
Sjekk henne ut.
Så vittig. Plutselig dukket det opp et minne, og det var at jeg skrev et blogginlegg for fedrelandsvennen i 2015.
Jeg må nesten dele det her https://www.fvn.no/lokalkulturen/i/oJ57a/Med-nesetippen-mot-Europa :
Med nesetippen mot Europa
En kveld jeg kom hjem med kveldstoget fra Oslo, hoppet jeg av bussen og gikk den fine lille veien forbi gården i Voie jeg vokste opp på.
Laura Christina Brøvig Vallenes
OPPDATERT: 17.JUN.2015 16:00
PUBLISERT: 17.JUN.2015 15:24
Kvelden lå som et mørkeblått teppe over hodet mitt, jordene, og den vakre Kjosebukta. Plutselig stoppet noe opp og jeg fikk ikke helt tak i hva det var, men jeg stoppet også og så meg om. Og der, midt blant trær og busker, mellom jordet og vannet, stod det en flokk med geiter og bare stirret på meg. Jeg så de sorte silhuettene deres og det var så vakkert og så stille.
Jeg hadde vært en todagers tur til Oslo for å treffe mine gode venninner og kollegaer gjennom mange år, som også jobber med scenekunst. Vi holdt en workshop for hverandre, utvekslet ideer og erfaringer og bare var venninner i to dager. Det var skikkelig deilig. Det deiligste var følelsen av å «komme litt hjem» i forhold til arbeidet en gjør.
Vi har gått på samme skole i Fredrikstad, har de samme referansene i kunst og kravene til å utvikle oss selv gjennom arbeidet vi gjør. Det er så berikende! Vi delte erfaringer og snakket om hvordan vi best kan arbeide på våre hjemsteder. Alle tre har barn og er veldig opptatt av deres trygghet og utvikling, som tar stor plass i hverdagene våre. Og vi tror, som i mange andre yrker, man er nødt til å bli inspirert og holde seg oppdatert innen sitt uttrykk. Så jeg kjente det rev litt i meg. Sånn, helt basic på dette som går på inspirasjon.
Jeg elsker det scenekunst kan gi av levende opplevelser, jeg har opplevd så mange ganger hvor rørende det kan være å utsette seg for levende iscenesatte kunstverk, hvor utviklende det er for tanker og perspektiv. Og jeg sleit litt med å være positiv i forhold til eget fagfelt og landsdelen. Men jeg tror jeg klarte å pensle fokuset inn på den inspirerende naturen, åj det var klisjefylt, men følg meg litt til; den iveren mange jeg har møtt i det siste har til å utvikle sine arbeidssteder eller sine omgivelser med kunst. Hvor mange som har oppdaget at kunst i seg selv er viktig for omdømmet, for økt oppmerksomhet. At det gjør noe med dem og deres kollegaer.
Folk vil ha kunst. Og for meg er det helt uvurderlig. Jeg har iscenesatt Sørlandets Sykehus, Kristiansand Domkirke og Parkeringshuset ved Kilden, som store utendørs og innendørs arenaer, med levende kunstverk i hvert av disse byggene. På alle disse plassene har jeg (stort sett) funnet denne nysgjerrigheten på det arbeidet vi bringer inn i deres hverdag. Jeg har vært så heldig å få publikummere som aldri hadde tenkt at dette var noe å se, men som ble nysgjerrige likevel og som i ettertid forteller de fikk en opplevelse de sent vil glemme. Og nå står jeg i et slags skille, fordi jeg vil mer.
Jeg elsker å bo på «Nesetippen mot Europa». Vi har et vidunderlig innland og veier langs kysten tar pusten fra de fleste. Så derfor er jeg ikke ferdig med å bo her ennå, jeg er ikke ferdig med å iscenesette disse uterommene i regionen som ligger så langt unna en teatersal du kan komme. Jeg vil være med å sette hele denne vakre regionen på kunstkartet, for søren! Og jeg må bare innrømme at jeg nesten driter i hvordan vi får det til, så lenge det er kvalitet, riktige arbeidsforhold, god energi og at kunstverkene også bærer preg av noe temporært for å holde energien på dem oppe. Jeg kjente at jeg plutselig ble litt stolt over å bo her. For alle mulighetene og for de kunstnerne og ikke-kunstnerne i landsdelen som bidrar til å få kunstprosjektene mine realisert.
Det regnet da jeg satt på toget hjemover og jeg ble nok litt usikker på om det er så rosenrødt, for jeg vet jo godt at det ikke bare er det. Men det å øve seg på å tenke lenger enn man først tenkte, det er i hvert fall en god teknikk for å sette seg mål og prøve det ut. Ingenting er umulig. Er det ikke noe med at «klarer du å tenke det, så klarer du å gjøre det også»?
Foto: Jacob Buchard. Fra “Not just an angel” i Kristiansand Domkirke. Bildet er tatt fra kjelleren. Kostymet er laget av min skjønne søster Veronica B Vallenes.
Vet ikke hvor
jeg skal starte
så mye nærhet
uten at det er
noen grunn bare
stor plass
