The Absence 2. (for english, please look further down)
Gjennom natten sover jeg langsomt og husker
den gangen jeg var to og uten tvil.
Vi hadde hver vår arm, kunne styre og seire
gjennom byens lys og farer.
Elven som rant gjennom ble vår stille lenke.
Hun kastet seg ut, jeg prøver et minne.
Stille snur jeg oss mellom trær,
teller skritt, lager små, går sakte.
Bakken lang, holder henne tett.
Utenpå vakkert, hva lurer ved skillet?
Inn til ramme, gull og vann.
Meg, et rådyr og alt jeg har glemt.
Setter henne forsiktig, stryker langsomt
over kinn, pels og lemmer.
Hårene løsner jeg må være forsiktig
trekker til meg beina, legger hennes til løp.
De finner hverandre, jeg går i skyggen
det er kaldt og jeg er uten arm
venter i skjul på øyne som åpnes
de løper om kapp for å finne sin plass
hun kaster seg inn og viser dem stillhet
en tungpustet pause, hun blir jaget, oppstykket kastet.
Sorte hender slynger seg langsomt, det puster
Gjennom hud inn i flesk
reiser meg, glir, alt er sort, du er borte.
Ligger tilbake med sløret jeg husker
bak meg synger bruden i støv
ballerinaen med håret klippet, maler sort alt hun ser.
Alene mørkt, hører henne rope
legger øyne over øyne, fester en lykt
må finne henne fort
løper barbeint over jordet
sår, stein, kastes blendet i vannet
leter feberhet, trår galt, finner fotfeste i foss
Forvirret ser jeg henne fastklemt på muren
flagrende, ingenting tilbake
Vi møtes i ett minne og går varsomt tilbake
hun drypper, jeg holder klærne tett.
Over broen ser jeg gjennom greiner
de står uti elva vakre og brutte
kaster igjen det jeg har, henne
legger ut mot fallet
der vaker det best
glemmer å tørke, holde henne varm
Hun tegner et kart, håper andre kan tyde
Tar tak i flukten, den prøver å glippe
gjellene bjeffer og blodet bryter
putter fingeren inn og drar
det er den eneste retning, den stramme
vi svømmer om kapp, jeg husker å puste.
Glemmer bylten med langsom tvilling
grusen logrer seg rundt hennes bein
bloder, det hvite og armen hun har
snegler hun seg gjennom og ut
Jeg sitter på rygg og ser hvor vi er
mot nattens brytende slutt
Så lenge hun maler sine øyne gjennom mine
holder jeg det ut, at ingen finner oss her.