Etter flere våkenetter med omgangssyke i hus, sitter jeg nå i ett rom som føles helt stille. Alt ligger slik jeg forlot det sist. Objektene har en overdøvende stillhet. Venter på bevegelse.
Jeg sitter i en lyserosa fløyelsstol som var her da jeg kom. Rommet er halvt gammelt med mye nytt. Kuppellys, store vinduer og biler som kjører forbi på utsiden. Et sted som kunne være hvor som helst i verden og som gir god plass til alle ideer og tanker. En gang mørkla vi dette rommet helt. To menn i dress spilte musikk, en av dem trommer. Vi fløy med en figur, halvt menneske halvt dyr. Det var lyssensorer langs gulvet som lyste hvor vi gikk. Mennesker langs alle veggene. M leste fra Øystein Lønns tekst, mens jeg stod i bro bakover og kledde av meg fem beskyttelsesdrakter, mens roseblader falt ut av munnen.
For meg henger stemningen i fremdeles. I luktene, i suset fra ventilasjonen og den lille gangen før toalettene. Nå er jeg her alene. Med deler fra et bilvrak, et tomt lite hus, en forlatt seng og et klesstativ. Idag skrur jeg ikke på musikken, men hører alt det andre.
